fbpx

Vi fe sjå da vettu.

Fem ord som je hører plompe ut rett som det er . -Det er noe av mye som kommer ut av hodet mitt uten særlig mening og uten særlig plan. For å være helt ærlig, synes jeg det høres mye bedre ut da andre sier det, enn da jeg gjør det sjøl. Da andre sier det, høres det lurere ut, det grenser nesten til intellektuelt forlokkende. “Vi fe sjå da vettu” – en frase som vitner om en tiltenkt fortsettelse, men på hva? -Eller kanskje en innrømmelse på at noe man har sagt var i drøyeste laget, muligens også bittelitt usant. -Eller er det rett og slett en stadfestelse på at noe spennende kommer til å skje, noe som kommer til å sette sin spor i historien på den ene eller andre måten? Fåglarna vet.

Dager kommer og dager går. Også hos oss. Det har kommet og gått altfor mange av disse siden sist oppdatering herfra. Det er ikke på grunn av manglende temaer/kriser/tabber/opplevelser, heller på grunn av manglende inspirasjon hos undertegnede. Trua på at man kan få til noe kan variere for hver og en av oss, og her i gården har det vært lavt skydekke over skrivemodusen. Gubben mener at det har vært tendenser til tordenvær over hele kjerringa egentlig, men så tålmodig som han er, så setter han seg ned og venter til det går over. -Eller går stille ut døra og får gjort veldig mye utendørs til han skimter blåhimmel. Han håper selvfølgelig at finværet vedvarer. Vi fe sjå da vettu…

Noe som skapte en stor porsjon solskinn i livet mitt i går, var noen ord fra ei fantastisk flott dame som vet hva livet har med seg av oppturer og nedturer. Det er ho jeg kan takke for at jeg i skrivende stund gjør det jeg gjør. Ho lurte snart om det kom mer påfyll på bloggfronten. -Ho skrev at ho likte det jeg skrev, og at ho ville lese mer! Tenk det da! Jeg kjente at klumpen i halsen vokste, og ble ordentlig rørt! Så fantastisk hyggelig å høre! Jeg spurte meg selv om når jeg ga ros sist. Som lærer for verdens beste fjerdeklasse i barneskolen, gjør man jo det rett så ofte. Men utenom dette, så ble jeg usikker når det skjedde sist. Vi voksne trenger også ros! Vi liker det, vi vokser av det, vi rett og slett bare må ha det. I hverdagens stress-karusell har vi noen som roser, dyrker og fremhever både på innpust og utpust – seg selv. Joda,greit nok å være fornøyd med seg sjøl, men det får da være måte på. Uansett så tenker jeg at om vi roser andre oftere, kanskje enkelte av oss får mindre behov for å fremheve seg selv?? Da vi prater til hundene, gir vi jo haugevis av komplimenter. “Så fin du er”, “så flink du er som tissa ute”, nydelige ører du har”, så flott at du ikke bæsja på verandaen” osv osv… Hundene vokser og vokser, blir gladere og gladere. De skjønner ikke en døyt av det vi sier, men de forstår det viktigste budskapet; nemlig at vi koser oss i deres selskap. Jeg har bestemt meg; jeg skal bli atskillig bedre på å gi ros!   Jeg lover å prøve, men vi får sjå da vettu…

Apropos ros… Her har det ikke vært spesielt lett å rose hannhundene de siste par-tre ukene. De har sultestreika, de har vært vimsete, tidvis døve og aldeles i tåkeland! -Løpetid! Vona, tett etterfulgt av Røa og Sunny. Ylva til slutt da de andre var bortimot ferdig. Albin ble smalere om midjen pga midlertidig stopp av inntak av føde, og Togo ble smalere pga rykkvise hoftebevegelser i ny og ne. Kaso gjorde sitt for å danke Pavarotti av operatronen, og Demon prøvde å forvandle sin solide kropp og snille vesen liten nok til å krype gjennom rutene i armeringsnettingen i hundegården. Til og med Petter kom i puberteten og ble helt susete i hodet av alle deilig damedufter.

Vår kjære elskelige Sunny, som kom til oss på vårparten, har etter litt detektivvirksomhet noen hakk under Sherlock Holmes’ nivå, vist seg å være noen år eldre enn først antatt. -Men hun viser seg også å være av gode langdistanselinjer, og ikke minst ei hyggelig jente med stort hjerte og personlighet. Vi ønsker å utvide antallet i hundegården, og her har vi et godt utgangspunkt! Da hun begynte å bli villig til både det ene og andre, kjørte vi rett til Røros. -Å nei, ikke fordi at Røros nødvendigvis er et mekka da man har ymse behov (hva vet jeg egentlig, skulle spurt farfar, farmor er fra Korssjøen), men fordi vi har flotte hundekjørervenner med gromme potensielle pappahunder der!

Etter en rask besiktigelse av aktuelle kandidater, falt valget på “Lynet” – en kjekk herremann med god pels og en respektabel slekt. -Peiling på damer hadde han også, etter nøyaktig 17,5 sekund var det gjort! For å være på den sikre siden, fikk Sunny og Lynet dele hybel i noen dager,

for å gjenta bedriften. Midt i mars vet vi mer om det lyktes. Og som så mye annet; Vi fe sjå da vettu….

Vi venter spent. Kanskje har Sunny noen spirer i magen?

 

Helt tilslutt vil jeg ønske dere alle ei fortsatt god helg.Jeg for min del skal

prøve å ikke la det bli like lenge til neste gang jeg skriver noe her…

Vi fe sjå da vettu!