Som tidligere omtalt, har familien vår blitt utvidet med to kaniner. To nydelige nøster og til tross for samme mor og samme far (det heter vel søsken på kaninspråket også vil jeg tro), har de to et temmelig uensartet utseende. Den ene ser ut som en kanin. Med hvit og grå jevn pels. Ettersom jeg har null peiling på kanin, vil jeg si at den ser ut som en kanin. Punktum. Den andre er mer bustete og fluffy. Mye lengre pels, og hårene er tynnere, slik at når kaninen leer seg, fortsetter bevegelsen i pelsen som en bølge bortover kaninkroppen helt til det ikke er mer pels igjen å bevege. Pappaen er, for de som kan raser og slikt, en løvehodekanin. De er kjent for å være mer bepelset, og som navnet tilsier, har de en løvekam-lignende manke rundt nakken.  Sistnevnte er forøvrig en tricolor, helt nydelige farger og med en bart som selveste Bør Børson kunne bli grønn av misunnelse av. Artige skapninger som eter, sover og driter.

Glemte vel å nevne det, men kaninene våre heter Otto og Frida. Jupp. Selv jeg som ikke har doktorgrad i kaninenes artsfysiologi (vet ikke om et slikt ord finnes, men det høres veldig bra ut), klarer jeg å legge sammen to og to. Otto og Frida i samme bur, interessant. Planen var at to kaniner er mer enn nok, så hvilket valg har man?? -Akkurat, skalpellen i dr Monsens høyre hånd må, enten man vil eller ei, rettes mot vår kjære Ottos edlere deler.

Og det var egentlig dette dagens skrift skulle handle om;

Kastrering av kanin, samt medfølgende nødvendigheter og konsekvenser. 

 

Otto gjøres klar for operasjon. Vi følger spent med på det som skjer…

Som småbarnsforeldre enten av dagen, eller gårdagen, vet alle at alt, og da mener jeg ALT, må forklares. Gjerne flere ganger også, helt opp til hundretusen  noen ganger, og er man heldig rekker det med sju. -Og man vet også at barna må informeres på store og små ting, slik at de er forberedt på det som skal skje. Ellers blir det både traumer, stamming og usikkerhet.  En søndag i september hadde vi havrevafler til lunsj, og som den formelle familien vi er, pratet vi om det forestående dyrlegebesøket da. Hva passer vel bedre enn å prate om kaninkastrering med vaffler, brunost og jordbærsyltetøy i fritt omløp rundt kjøkkenbordet? Kjøkkenbordet ja, det gir meg mange assosiasjoner jeg gjerne kunne tenkt meg å dykke mer i og leke med. Men det får bli en annen gang, for nå skal vi prate steinfjerning!

“Hæ – skal vi kaste Otto?” var Kamillas spontane kommentar ved mors introduksjon av det vanskelige ordet som skulle skje med Ottos kropp. Jeg prøvde å skjule fliret så godt jeg kunne og dyttet vekk alle bilder jeg fikk på netthinna av en bustete  kanin som flyger sidelengs, framlengs, baklengs og på tvers mellom Monsen og Haugen i nye metoder for å fjerne evnen til farskap.

Otto sover sin dypeste søvn og får ikke med seg noe av det som skjer. Like greit…

Den store dagen kom, mor, to barn og to kaniner setter seg i bilen med Drevsjø veterinærkontor som mål. Vi var heldige denne dagen, og etter bare ti minutter, var det vår tur til å få hjelp fra disse reddende englene som vi setter så umåtelig stor pris på. Monsen lurte egentlig på om vi kunne kastere Otto, ettersom han var så ung. Det kunne jeg selvsikkert og eplekjekt bekrefte,at ja, det går så fint! -Det hadde jeg nemlig spurt min gode venn; Google om. Og det gikk fint. Åkai, både Monsen og jeg kjente og pjusket på den lille kaninkroppen, for å finne det som menner har på kroppen sin, og som vi damer ikke har på kroppen vår. Denne dagen lærte Kamilla at dette heter pung, og det skal bli svært interessant å se hva hun bruker denne kunnskapen til (barnehagen er informert) ved senere anledninger. Da vi omsider hadde lokalisert pungen, kunne vi også bekrefte at begge steinene var falt ned, slik at inngrepet kunne utføres. (Til dere som skal kastreres: sjekk altså at steinene har falt ned før operasjonen. Hvis de ikke har falt ned, er du enten ikke kjønnsmoden enda, eller så er ikke alt helt som det skal. Jeg tenker at denne sjekken er veldig grei å utføre selv, slik at du vet du er klar før du drar i vei. Og at du slipper å kjøre mange mil med uforrettet sak. Så bortkasta!)

Otto fikk likegladsprøyte og ble slapp som en rakfisk du finner i spannet etter 11 måneder i saltlaken. Operasjonsbenken ble klargjort til den lille pasienten på 1,4 kg. Han ble lagt på rygg i en liten saccosekk -lignende pute, og ble satt fast av stropper på alle fire beina. -Noe jeg skjønner utmerket godt. Har hørt mange sjukehus-skrekk-historier om pasienter som har våknet opp fra anestesien litt for tidlig, gått helt bananas og forårsaket herpetisering av svindyrt utstyr og vold mot mennesker! -Tenk hvilke konsekvenser det ville bli om dette ble realiteten og gullet vårt skulle forvandles til Monster-Otto?? Hjelp – tar ikke sjansen på det!

Bukskinnet ble barbert, desinfisert og to ertestore mjuke forhøyninger viste seg fram. Skalpellen gjorde et kort og presist snitt, arteriepinsetten fisket opp en rosa klump, dro litt, og litt til og plutselig var kaninens ene testikkel ute av kroppen! Hva?? – Hvem kunne tro at denne livgivende kjertelen på et så lite vesen skulle være så stor?? -Dr Monsen kunne klok av erfaring og faglig tyngde både dra den ut, skjære av og sy igjen på et svært profesjonelt vis. Men som hun sa selv, sluttet aldri å la seg overraske over hvor store de er …

Samme prosedyren på den andre testikkelen også og vipps, så var Ottos håp om barn og barnebarn en saga blott.

Inngrepet var vellykket, og vår kjære Otto kunne bæres i bilen og sove ut rusen ved side av søster Frida, som passet oppmerksomt på.

Et lite arr, men tenk hvor mange bekymringer vi slipper nå.Etter befaling hos dyrlegene, bodde Otto og Frida inne på stua ei uke etterpå. dette for at arret skulle gro fint. -Og med dem så nære hadde vi god oversikt over formen til Otto og tingenes tilstand. Til jentenes store begeistring kunne vi nå opprette en ordentlig dyrepark på stua, med levende dyr. Vi har halm og sagflis både i og under sofaen i lang lang tid framover… Jeg sier som Kamilla; “Pytt pytt!”

I høstferien har undertegnede gjort sitt beste i å lage en “kaninbule” i stallen. Du vet, til vanlig merker man vel helst de negative sidene ved å være i besittelse av litt for mange gamle  hus… Det være seg reparasjoner, irritasjoner, kostnader, vedlikehold, reparasjoner, kostnader og litt flere reparasjoner.  Men i denne sammenhengen er det udelt positivt å ha en gammel stall med to båser og plass til dyr. I den ene er det hund som løper inn og ut gjennom møkkluka. Perfekt løsning. Den andre var ledig. Ved hjelp av noen OSB plater og listverk kjøpt på Byggbua tå han verdens blideste og trivligste Sæming, så er kaninverden noenlunde ferdig, slik at våre to hårete gullklumper har sitt vinterbosted her. Ser ut som at trivselen er stor, sjøl om de stamper med bakbeina når de synes vi er for innpåslitne. De kommer gjerne bort til oss for å kose litt og snuse om vi har med noe godis. Ayla er selve “kaninmamma” og har hovedoppsynet.

Hun er omtenksom og gir dem både kjærlighet og brokkoli.

 

En helt vanlig helgedag i det Røstenske/Engerbakkske hjem. Dyrehage og dyrepassere i pysj. Den som leter, kan finne to kaniner på bildet…