Griseslakt. Grisemat. Griseri. Griseblod.

Det er ikke til å stikke under en stol at det har blitt en del griseprat her i huset i det siste. Ikke uten grunn kanskje, ettersom mye har dreid seg om dette fantastiske dyret med en artig nese og gryntende framtoning. Undertegnede drømmer om skolding, så her er det ikke stor variasjon i fantasien…

I tillegg til at slaktedag var et slags punktum for sommerens griseprosjekt, så var det noe melankolsk over stemningen. Det er over tretti år siden Oddmund Kolbu dro gårdimellom og bisto i gårdsgrisenes overgang fra spisere til selv å bli spist. Jeg husker enda lyden av misfornøyd gris med tryntau i øyeblikket før boltepistolen gjorde jobben sin. Jeg husker varmt vann og dampen fra kjelen en kald, sen høstdag. Og jeg husker griseslaktet på rygg på slaktebenken ved siden av oss ungene som rørte i blodbøtta.. De fleste av disse minnene ble frisket opp tirsdag 31. oktober 2017 ..

Været denne tirsdagsmorgenen var av den gavmilde typen. Den siste tida har vi blitt generøst påspandert både regn, sludd og vind, men jammen kom det en dag av det rolige, litt lunere slaget. Perfekt, jeg tenkte i mitt stille sinn at tiden for en lottokupong muligens var inne, for godvær på denne tida er en sjeldenhet.

Min far må nevnes i denne griseslakt-beretningen. Han gjorde det meste av forberedelsene klart i god tid. -Det er forøvrig gubben i et nøtteskall. -I god tid. Om han for eksempel har avtale med Skogly bil på Kvilten kl tre, må han dra i ni-tida.  Minst. Tenk hvor langt eplet kan falle fra stammen i enkelte sammenhenger… Han har ikke mange grå hår, men de han har, har han fått av oss og vår evne til å dra i seneste laget.

Tilbake til griseslakt. Dagens helt for oss er slakter Henning. Det er temmelig utradisjonelt for en Æljåing å si at det kommer mye bra fra den andre siden av sjøen. Jeg vet det, men det er likevel sant. Har tatt meg mange år å innrømme det, og nå har jeg kommet så langt at jeg til og med klarer å skrive det her. Altså, en av godene Sømådalen kan by på (i tillegg til gjedde, verdens beste teaterselskab, Johnsgård, fuggelhundskole, vanvittig god gli på ski, snekkere, storfisk, skrønehistorier og fuglan vet alt..) er Henning Søndmør. For en mann! Kan det meste, og det han itte kan, det finn han ut av . Daglig leder, organisator og kaffekoker i Sømåen tradisjonshandverk. Gørgod på å få i stand og reparere gamle hus og alt annet gammelt i tre. Og veldig flink til å lage gutter. Denne ovennevnte tirsdag skulle han verken reparere noe gammelt, eller fikse barn. Henning har sett og lært slakt, slik at han kan videreføre tradisjonen det er med gårdsslakting. Med stø hånd og klare  beskjeder ledet han oss ferskinger gjennom dagen på et suverent vis.

Juleribba, flesk, bogstek, kjøttdeig og mye mer i boks!

Cris P. Bacon var den første som skulle til pers. Han ble loset inn i en egen avdeling.  Han var selv mest opptatt av matbøtta og enset ingenting før han lå på sida med en bit halvtygd broccoli i munnvika. Noen kramper før det ble stille.

Ola og Henning i full gang med å spyle Bacon.

Med traktorskyss var det realt å få det gigantiske griseslaktet til gården fra inngjerdinga, og Bacon fikk seg en omgang med hageslangen før vi tok til med skolding. Akkurat dette med skolding av grisen var noe jeg hadde sett for meg med skrekk og gru. -For hvordan skal man forberede seg til griseslakt da man egentlig ikke vet så mye? -Jo, man studerer Youtube, og leser på det fantastiske internettet. Her kunne jeg nemlig både lese og se flere skrekkhistorier om håpløs skolding. De står og gnukker og gnir, skraper og raper ut og bort. -Skoldinga vår på både Bacon, Hilda og Nora gikk som en drøm, og jeg fikk nesten en følelse av at vi var gode på det. I realiteten er det jo Henning som hadde stålkontroll på temperatur på skoldevann og på hvor mye man skal helle på svoren, men det er så deilig å tru at man er god på noe vet du!

Labber og huet var forresten vanskeligere å skolde bra, men pyttsann, det dug!

Nora og Hilda gikk det likeens med som Bacon, og klokka fire på ettermiddagen hang alle tre opp-ned i vognskjulet. Vi har jo sett hele sommeren at sjølveste Bacon tok for seg i matfatet, noe som også syntes på vekta. Med slaktvekt på henholdsvis 105 (Bacon), 80 (Nora) og 65 (Hilda) kg, var det tydelig hvem som har fråtsa mest.. Våre tre venner var 20 kg hver da de kom på forsommeren, og med en økning på tilsammen 250 kg, er vi som gørferske grisrøktere fornøyde med det.

Med talje gikk det fint å henge opp griseskrottene.

Det kjennes bra ut å ha god tilgang på kjøtt. Veldig spennende å leke med oppskrifter og se hva som faller i smak, og hva man kan sette på middagsbordet. I morgen skal det serveres ovnsstekt hel svinekam med rotgrønnsaker attåt. Indrefileten har vi smakt på, den smelta nesten i munnen. Medisterkaker og pølser står også på agendaen, i tillegg til alt det andre man lage av gris. Ikke minst er det godt å vite at dette er mat fra dyr som har hatt det bra den tida de fikk. De har hatt god plass til fysisk aktivitet og fri tilgang til sunt og naturlig for og friskt vann, samt at de har hatt en veldig skånsom avslutning på livet. Uten stress, frakt og høye lyder.

Jeg ser tilbake på slaktedagen som en fin dag. For noen høres dette kanskje groteskt ut, men slik er livet. Jeg synes ikke det er fint at grisene er død, jeg savner de allerede. -Men det som er så fint, er at tradisjonen med slakting hjemme er tatt opp igjen i Røsta. Her jobba vi side om side, tre generasjoner, slekt og venner. Akkurat som for over tretti år siden. Barna rørte i blodet, vi kokte vann og brukte skoldehorn. Mange mennesker rundt matbordet i pausene. Veldig hyggelig å dele slike opplevelser med andre. Et godt fellesskap. Det er så fint!

Blodmat er noe jeg er vant til fra jeg var liten. -Nydelig farge på pannekakerøra.

Jeg er veldig glad for at mine barn får oppleve dette. Vi valgte å be de fri fra

Ungene trodde at pannekaka var veldig brent.. Men skal si at det falt i smak hos Ayla!

skole og barnehage for å være med på dette. Utrolig lærerikt, og etter vårt syn nyttig å ufarliggjøre begrepet “slakt”. Pølser vokser ikke på trær, så hvorfor ikke se det med egne øyne? Ayla var med på hele prosessen, og var aktiv og deltagende på det meste. Kamilla hadde besøk av ei venninne, og vekslet mellom lek og slakt. Uansett hvilken rolle de hadde, har de nå fått innsikt i dyrevelferd, samspill mellom husdyr og menneske, samt noe av matauk-prinsippet på en gård. -Håper vi har gitt barna våre litt forståelse for arbeidet for matauk ut fra eldre tradisjoner. De har vært med på innmat-arbeid, skjært opp vomma og vaska den. De har studert lever, lunger og nyrer, og vi har prata om hvilken funksjon disse har. Det mest spennende var likevel hjertet. Med tallerkenstore øyne har de holdt et vassekte hjerte i hendene! -Tilogmed funnet inn- og utganger for blodet. Tøft, som de selv sa.

Da er det bare for undertegnede å evaluere “prosjekt Gris” sammen med sambo. Har det vært et vellykket prosjekt? -Har det vært verdt slitet? -Frister det til gjentakelse?

Jeg håper på et ja…

Tørka snacks til hundene.

Griseører, haler og svor klart til tørk..